Keith Richards, Patience Please, Rolling Stones, American Tour, 1972

 «... Jeg var på turné med Rolling Stones, og så på fra sidelinjen, da jeg la merke til skiltet. Jeg ropte på Keith og tok to raske bilder. Tollbetjenten truet med å beslaglegge filmen, så jeg trakk meg raskt tilbake. Jeg visste hva jeg hadde.» -- Ethan Russell, fotograf

«Noen av mine mest utrolige netter – jeg kan bare tro at de faktisk skjedde på grunn av bekreftende bevis. Ikke rart jeg er kjent for å feste! Den ultimate festen – hvis den er god – kan du ikke huske.» –- Keith Richards

The Rolling Stones la ut på sin amerikanske turné i 1972 for å støtte utgivelsen av Exile on Main Street – som i seg selv var et steg inn i nytt territorium for bandet, både musikalsk og kommersielt. Det som fulgte, skrev om reglene for The Stones og musikkindustrien, og la i grunnen scenen for et tiår med store, vågale turneer som gikk fra å være enkle promoteringsverktøy til popkulturelle begivenheter. Ingenting lignende hadde blitt gjort i rock 'n' roll tidligere, og alle påfølgende turneer skulle følge '72-turnéens blåkopi for skala, forsøkt musikalitet, logistikk, juridiske floker, dop, kvinner, hysteri, hengere og generell utskeielse. Stones hadde ikke turnert i Amerika siden Altamont-katastrofen i 1969 (som førte til økt sikkerhet – privatfly, limousiner og høyere scener for å redusere publikums tilgang til bandet), og som det største bandet i rocken og med behov for kontanter, satte de seg fore å sette sammen en turné uten like. Det som fulgte i juni og juli '72 er legendarisk. Man kan argumentere for at det overbrukte uttrykket «fest som en rockestjerne» ble født her. Privatflyet med den berømte tunge-logoen, de glamorøse kjendisene som hang rundt, den reisende pressekorpset, den enorme mengden dop, og en mye omtalt fire dagers orgie i Chicago Playboy-herregården er noen av de legendariske historiene fra turnéen.